Den ufiltrerte virkeligheten En analyse av NRK-serien Jeg mot meg

Collection

  • SAM - Student theses

Document type

Publication date

  • 2016

Publisher

  • Høgskolen i Oslo og Akershus

Description

  • NRK-serien Jeg mot meg hadde premiere 4. april 2016. Dette er en dokumentarserie som setter unges psykiske helse i fokus, og åpner døren til terapirommet. Gjennom åtte episoder får vi følge åtte ungdommer som selv filmer og dokumenterer sine egne liv og de psykiske utfordringene de står i. En gang i uken møtes de til gruppeterapi med psykolog Peder Kjøs, og sammen prøver de å løse sine problemer. Serien tar i bruk en spesiell dokumentarisk form ved å både la offentligheten få titte inn i terapirommet, og ved å gi et veldig nært innblikk i deltakernes liv. Serien er også et godt eksempel på hvordan de dokumentariske sjangergrensene kan være uklare, og befinner seg i en gråsone mellom både den journalistiske og dokumentariske tradisjonen. I denne fordypningsoppgaven har jeg sett nærmere på hvordan presseetikken inntrer i denne gråsonen, og undersøkt hva dette har hatt å si for seriens utforming, hvordan en slik serie har blitt til og hvordan formen og mediebudskapet har blitt oppfattet av publikum og offentlighet. Gjennom å ta i bruk metodene kvantitativ innholdsanalyse og kvalitative intervjuer har jeg analysert hva slags medie-reaksjoner serien har skapt i et avgrenset tidsrom, intervjuet de 4 mest sentrale programskapere, og gjennomført et fokusgruppeintervju. Funnene og datamaterialet er også blitt drøftet opp mot teori og litteratur med blant annet Lisbeth Morlandstø, Arild Aspøy, Peter Harms Larsen, Ellen C. Skaug, Bjørn Sørenssen, Svein Brurås, Jan Bacher Dirchsen og Jørgen Alnæs. Dette er teori som blant annet tar opp både pressens dekning av psykisk helse, etikk, historiefortelling, dokumentaren som sjanger, og forskjellige hybridformer som virkelighets-tv. I analysen blir formidlingen av virkeligheten knyttet opp mot faksjonsbegrepet sentralt – altså hvordan dokumentaren bruker virkemidler fra fiksjonens verden i samspill med formidling av fakta. Funnene fra mediedekningen av serien og fokusgruppeintervjuet viser i størst grad positive reaksjoner – noe som kan indikere at det har eksistert en faksjonsoverenskomst mellom programskapere og publikum. Gjennom analysen synliggjøres det at skapelsen av Jeg mot meg har skjedd i tråd med presseetiske prinsipper, og at vernet av deltakerne har stått sterkt hele veien. Samtidig kommer det også frem at serien stedvis utfordrer de etiske prinsippene, og at den har tatt sikte på å bryte ned tabuer gjennom å avmystifisere terapi og normalisere psykiske lidelser. Funnene viser også at Jeg mot meg har bidratt til å få i gang debatter om psykiske helse, i tillegg til å skape identifikasjon hos målgruppen.