Audiovisuelle ekvivalenter til det pynchonesque i adapsjonen av Inherent Vice

Collection

  • SAM - Student theses

Document type

Publication date

  • 2016

Publisher

  • HiOA

Description

  • Med utgangspunkt i Andre Bazins teori om at film kan bruke audiovisuelle virkemidler til å formidle det samme innholdet og den samme estetikken som en bok, har jeg undersøkt hvilke audiovisuelle virkemidler Paul Thomas Anderson har brukt i adaptasjonen av Thomas Pynchons stil (det pynchonesque) i Inherent Vice. For å svare på dette har jeg forklart hva som definerer det pynchonesque, og jeg har funnet eksempler på den i Inherent Vice. Av mangel på mye teori rundt den pynchonesque stilen, har jeg også forklart noen kjennetegn ved postmoderne stil. Disse begrepene ligner og overlapper hverandre i ganske stor grad. Kort fortalt går stilen ut på å bruke humor og ironi, blande det høye med det lave, vanskeliggjøre og tvetydiggjøre innhold, bruke lange og ordrike, progressive setninger fylt av motiver. Jeg har undersøkt den filmatiske adaptasjonen hvor jeg har tatt i bruk adaptasjonsteori og filmteori. Jeg har funnet ut at adaptasjonen er trofast mot det adapterte verket i en mengde forhold. Til slutt drøfter oppgaven virkemidler som jeg mener fungerer som audiovisuelle ekvivalenter til det pynchonesque i Inherent Vice. Jeg har funnet eksempler på at musikken fungerer som ekvivalenter til det pynchonesque ved at den blant annet inneholder progressive og komisk/surrealistiske elementer. Jeg argumenterer for at noen montasjesekvenser i filmen (som jeg kaller PTA-sekvenser) er audiovisuelle ekvivalenter til det pynchonesque. Innenfor filmteknikken har jeg funnet eksempler på at long shot, steadishot, og andre kamerateknikker, fungerer som ekvivalenter til Pynchons stil. Jeg drøfter også hvordan Joaquin Phoenixs slapstick-komikk kan fungere som en ekvivalent til det komiske i Pynchons stil.